FOLKET MÅ TA SEG SAMMEN!

Innlegget stod på trykk i BT søndag 27. juni 2010

For noen måneder siden gjennomførte Bergen Kunstmuseum og Permanenten noen undersøkelser om hva folk som ble spurt på gaten visste om hva de ulike byggene i kunstgaten inneholdt. Resultatet var nedslående. Litt over 1 % kunne fortelle at det var museer for kunst og design. De som svarte riktig var turister … Museene har hovedansvaret for å gjøre museene kjent og synlig, og fremstå som interessante, relevante og inkluderende. Likevel tror jeg undersøkelsen også er symptomatisk på folkets mangel på interesse for kulturfeltet. For noen år siden gjennomførte Jostein Gripsrud sin andre store undersøkelse av kulturkunnskap blant studenter i Bergen. Det var også trist lesning. Den grunnleggende kulturkunnskap var blitt merkbar mindre. Husker jeg rett hadde 30 % av studentene aldri hørt om Picasso, 70 % visste ikke at Prosessen var skrevet av Kafka. Kunnskapsmangelen ser jeg som grunnleggende fravær av nysgjerrighet og en form for feilslått selvtilfredshet. Er vi som barn: vi vil ikke smake på noe nytt hvis vi ikke vet at vi liker det? Skal vi ha en ketsjupkultur uten klumper?

Det har vært tilløp til diskusjon omkring i hvilken grad Festspillene i Bergen er folkelig nok. Festspilldirektør Per Boye Hansen vil heller bruke ordet populær.. Jeg vil også at Kunstmuseene i Bergen skal fremstå som populære. I mitt hode betyr dét at noen synes at museene er interessante, vekker nysgjerrighet, at vi kommuniserer med omverdenen osv . Som festspilldirektøren villejeg ikke likt karakteristikken folkelig. . For meg betyr folkelig alminnelig og enkel, for kulturens vedkommende forutsigbar og kjedelig, altså mild smak og ingen klumper. Fiskeboller er godt, men det er ingen stor kulinarisk bragd. Derfor er forventningen om det folkelig så merkelig nettopp fordi de fleste andre spesialiserte felt i vår tid ikke har den samme forventningen.

Alle er enig om at mosjon er sunt. Altså moderat fysisk utfoldelse. Men mennesker har alltid likt å konkurrere og sette hverandre i stevne for å se hvem som er best. Idrett på dette nivået er ikke alltid like sunt, men beskrives likevel som toppidrett. Den norske offentlighet bruker store summer på idrettsanlegg, har ulike landslagssatsinger og forsøker å arrangere vinter-OL fra tid til annen. Og det er bra. Et av argumentene for denne satsingen er at toppidretten har sin forutsetning i bredden, men også at toppidretten er en motivasjon for bredden. Dermed er symbiosen åpenbar. Men innen idretten verdsettes betydningen av eliten like fullt. For elitens rolle er åpenbar: den er samlende, den skaper stolthet, den motiverer og peker på muligheter. Og ikke minst; den er en sterk bekreftelse på at vi som mennesker kan utvikle oss og bli stadig mer avanserte og sofistikerte, rent fysisk. Vår begeistring for den naturvitenskapelige utviklingen, det være seg Ipod, vaksiner, oppdagelsen av nye galakser, eller nye fartsrekorder for hybridbiler, vitner om det samme ønsket om at vi faktisk utvikler oss i skyggen av kriger, klimakrisen og smeltende poler.

Det er et fåtall som blir toppidrettsutøvere. Etter hvert faller mange i bredden fra. Slik er det også blant akademikere, musikere, kunstnere, skuespillere osv. Det er ikke alle som tenker eller skriver godt, er teknisk gode nok, er overbevisende eller peker på utenkte muligheter. En elitetenkning er ikke like akseptert når man ser på kulturen som i idretten. Men eliten innen kulturen må lov å være elite, de må lov å være topputøvere. Dette gjelder både for kunstnere og institusjoner. For løfter vi blikket litt fra dalbunnen så kan kulturen være en sterk bekreftelse på at vi som mennesker kan utvikle oss og bli stadig mer avanserte og sofistikerte¸ tenkende, visuelt, musikalsk osv. For noen handler kultur om nytelse og tidsfordriv. Jeg mener at kultur kan være utgangspunkt for mentale øvelser og en måte å trene våre sanser og vår evne til å reflektere rundt det vi erfarer av menneskelige uttrykksbehov. Det er trening for alt det andre som gjør oss til mennesker.

Nå kan vi alltids skylde eller forklare tilløpet til ketsjupkultur eller mangel på kulturell nysgjerrighet med skolens læreplan, sosial bakgrunn eller kulturens svake posisjon i det sosialdemokratiske Norge. Men vi kan ikke gi det kollektive ansvaret alene.Vi, som enkelt individer må også ta den forpliktelsen. Jeg mener at vi som individer har en plikt til å utfordre oss selv og ha et minimum av forståelse for det menneskelige liv, før og nå, fremmed og kjent, og dermed ha et fundament å stå på når vi skal orientere oss i verden. Jeg finner jeg det merkelig og alarmerende at nysgjerrigheten og kunnskapstørsten ikke er større. Hvordan kan vi konkurrere på tenkning når oljen forsvinner når vi ikke gidder trene? Det lover ikke godt. Akkurat derfor trenger man topputøvere innen kulturen som får lov å springe fortere, hoppe høyere og slik bidra til samfunnets egen tenkning, rundt seg selv og i seg selv. Så: Gi meg Tabasco!

KONFORMITETENS UBEHAG

“Morality, like art, means drawing a line someplace.”
Oscar Wilde

Bjarne Melgaard (f. 1967) er uten tvil en av Norges mest omdiskuterte kunstnere i dag. Den plassen har han erobret gang på gang, godt hjulpet av medias sensasjonshunger. Melgaard har en bemerkelsesverdig sterk posisjon både blant kuratorer, kunstmuseer og ikke minst kunstsamlere. Også det oppegående kunstpublikum og kunstkritikere trykker ham til sitt bryst. De som misliker hans prosjekt er ikke lengre like høyrøstet som de engang var. Det er en tilnærmet unison begeistring i de fleste meningsberettigede leirene . Så sterk er begeistringen at den nærmer seg faretruende konformitetens karakter. For en kunstner som har utfordret konformiteten og den sosialdemokratiske enhetstenkningen, må omfavnelsen være en bittersøt erfaring.

Setter vi den mulige bittersøte erfaring til side, er det ikke vanskelig å forstå Melgaards stilling på den norske kunstscenen. Han kan, slik mange har påpekt, plasseres i en ekspressiv kunsttradisjon med røtter tilbake til retningens avantgarder og 1980-tallets heftige maleri. Hans kunst kan også ses i lys av en surrealistisk og symbolorientert kunstpraksis . Men vi gjenkjenner en Melgaard som en Melgaard. Hans tegninger, malerier, skulpturer og installasjoner har en tydelig gjenkjennbar signatur, men likevel stivner ikke hans store produksjon i en grimase. For fortsatt tilfører Melgaard sitt eget billedunivers nye motiver, temaer og formale elementer. Denne kombinasjonen av tradisjon, fornyelse og originalitet bidrar til å skape den posisjonen Melgaard har i dag.

Disse tre faktorene er selvfølgelig bare en del av det store bildet. En like sentral grunn til bevisstheten rundt kunstnerskapet, er hvordan han evner å kommunisere gjennom massemedia og få oppmerksomhet. Om det ikke er tilsiktet fra kunstnerens side, er det oftest i betydningen provokatør Melgaard treffer rampelyset. Dernest er det gjennom årenes løp skapt en kunstnermyte. Pressen har selvfølgelig gjort sitt, men kunstneren har vært den viktigste faktoren gjennom å plassere seg selv ettertrykkelig i kunsten. Det gjennomgående momentum hos Melgaard har vært hva Tommy Olsson har beskrevet som ”den brutale homoerotiske slagmarken” . Som motiv og som fortelling, er kunstneren til stede i sin kunst. Det er gjort med en voldsom selvutslettende og selvutleverende gest som kan ta pusten fra den som foretrekker et mer forutsigbart liv. Hva som er virkelig og hva som er fiksjon overlates til betrakteren, men de fleste vil håpe og tro at virkeligheten er sterkere tilstede i kunsten enn fiksjonen. Det er tross alt vår tids mentalitet. Ser vi vekk fra dette lille moment av usikkerhet, er den romantiske kunstnermyten etablert: hans liv er hans kunst, hans kunst er hans liv.

Om utstillingen Jealous, som denne våren vises ved Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst skriver Olsson: ”Som siste markering fra et sterkt kunstnerskap er det også imponerende, og gir god anledning til å gruble over de spørsmålene som bestandig har ligget her. Som forholdet mellom fakta og fiksjon, voldtekten som metafor og praksis, utenforskapets pluss- og minuspoler, tanke kontra handling og det mulige og umulige i denne driften etter å være nær noen. Romantisk og kynisk, en ligning som ikke kan gå opp og som lar alle stå igjen utbrent og fornedret, lett foroverlent med kokain rundt nesen, amylnitritt i hodet og buksene på knærne”.
Med et slikt bakteppe er det naturlig å spørre seg om hvor grensen går mellom Melgaard og en melgaard? Det er de som har påpekt at svingningene i Melgaards liv også gjør seg utslag i hans produksjon. Å psykologisere ett kunstnerskap skal vi som lekmenn være forsiktige med. Direktør ved Astrup Fearnely Museet, Gunnar Kvaran skriver: ”Selv om vi kan diskutere Melgaards oeuvre i forhold til de skiftende stilistiske perioder som i større eller mindre grad tilsvarer ulike kapitler i hans liv, er hans kunst en vedvarende og pågående strøm av reelle og imaginære fortellinger. Alle faktorene i arbeidene, det være seg fotografier, tegninger, malerier, skulpturer, installasjoner, filmer, bøker eller kataloger, gjengir den samme historien om fordømmelse, og maner frem den samme higen etter individets uinnskrenkede frihet. Melgaard plasserer seg i en Nietzsche-diskurs av drifter, moralitet og normalitet. Han er opptatt av sosiale betingelser og i hvor stor grad folk er tvunget av gjengs moral og religiøse prinsipper for å tilpasse seg et spesifikt normalitetsbegrep.”

Og det er i dette perspektivet jeg innledningsvis antok at den unisone omfavnelsen må erfares bittersøt. Betyr den brede aksepten at Melgaards prosjekt, (utfordringen av ”sosiale betingelser og i hvor stor grad folk er tvunget av gjengs moral og religiøse prinsipper for å tilpasse seg et spesifikt normalitetsbegrep”) er normalisert? Tja, det handler vel om med hvilken dybde du favner, eller ønsker å favne.

Velger vi som betrakter å være i flaten er det lett å bli begeistret. Det er tre ting som slår meg hvis vi velger å se Melgaards kunst rent formalt. Det ene er hvor ekstremt god kolorist han er. Fargene er klare, skarpe og presist brukt. Selv uventede fargekombinasjoner synes å fungere godt. Det andre er hvor presis hans strek er. Det høres utvilsomt banalt ut, men den er god. Spesielt er det tydelig i tegningene hans. Det tredje er hans evne til å skape estetisk og helhetlige tiltalende komposisjoner/kombinasjoner. Maleriene og tegningene er velbalanserte. Installasjonene fremstår kanskje som kaotiske og rotete, men beveger du deg gjennom dem, finner alle ting sin plass i forhold til helheten. Selv skalpeller lett henslengt på gulvet, eller de mye brukte post-it lappene med tekststykker, som ligger strødd omkring, er med på å bygge opp under et hele. Formalt blir bildene og installasjonene ”vakre” og formsterke, på sin måte.

Det er som oftest likevel innholdet eller motivene som betrakteren blir opptatt av. For her legger kunstneren ingen ting imellom. Som kunsthistoriker er det nærliggende å orientere seg mot de inspirasjonskilder og det visuelle materialet en kunstner benytter seg av, ikke bare i kunsthistorien, men også diverse populærkulturelle og subkulturelle billedtradisjoner. Å prøve å følge Melgaards visuelle inspirasjonskilder er interessant. Det å gå til kildene i denne sammenhengen kan være en mental prøvelse, men det er også oppklarende. For innholdet er rått og hardt. Brokker av dagboknotater og motivkretser i hans mangfoldige kunst viser til en verden som er fremmed for det gjengse publikum; fisting, barebacking , hardcore SM-sex, henvisninger til satanistisk symbolverden og rituelle drap, ekstrem bodybuilding med injeksjoner av anabole steroider, bruk av billedmateriale fra NAMBLA og referanser til snuff-filmer . Og da har jeg ikke tillagt mengder av peniser, vaginaer, falloser og homseporno særlig betydning. Melgaards referanser er for de fleste knyttet an til en parallellverden, som man kanskje vet litt om, og knapt nok det. Det er først når du går forbi kunsten og til dens referansemateriale at brutaliteten treffer deg for alvor. Da oppstår også det virkelige ubehaget. Sett i lys av dette materialet fremstår Melgaards prosjekt som nesten ufarlig og sympatisk. Da blir de estetiske virkemidlene sukkerglasuren som gjør at du lettere kan svelge pillen, eller ”glidemiddelet” som Olsson kanskje hadde skrevet.
Det vi ser i Melgaards kunst, viser til en virkelighet og fenomener som Melgaard har filtrert og bearbeidet. Melgaard har gjort det tilgjengelig for oss, og med oss menes det konforme publikummet. For Melgaard akselererer ikke, han girer ned, og gjør det hele spiselig. Ubehaget gjøres overkommelig. Og hvilken verdi har det?

Det er ingen ukjent opplevelse at ens eget liv kan føles meningsfullt og innholdsrikt ved å velte seg i annen manns drit eller ulykke. Kanskje, for noen, er det en viktig prosess; som i den greske tragedies idé om katarsis (gr. κάθαρσις, katharsis, åndelig renselse). Men mest sannsynlig gir det en falsk fornemmelse av fylde i betydningen; hvor deilig ukomplisert og behaglig ens eget liv fortoner seg. Paradoksalt nok blir da møtet med ubehaget en bekreftelse på konformitetens komfortable karakter og dyptgripende posisjon i vårt samfunn. Med det som utgangspunkt blir det rosverdig hvordan Melgaard, med en nihilistisk mani, forsøker å grunnstøte uskylden og forestillingen om en større helhet. Om ikke en gang for alle, så til de grader ettertrykkelig.

Erlend G. Høyersten (2010)

HARDCORE

Så lenge jeg har vært direktør ved Sørlandets Kunstmuseum har museet ønsket å lage en større utstilling med norsk samtidstegning. Sommeren 2008 ble det en realitet. Det siste året før realiseringen var vårt argument at en slik utstilling kunne forsvares utfra den oppfatning om at det ser ut til at stadig flere kunstnere bruker tegning som medium, enten spesialisert eller som ett blant flere. Samtidig mente vi å påstå at kvantiteten støttes opp av et høyt kunstnerisk nivå.

Vi var fullt klar over at det finnes mange flere kunstnere som kunne vært representert i denne utstillingen. Men der hadde dessverre den praktiske virkeligheten innhentet oss. Like fullt mente vi at de kunstnerne vi hadde valgt ut, tilhører en kjerne når det gjelder aktualitet for den norske samtidstegningen.

De fleste av utstillerne befant seg i trettiårene (noen til og med i 20-årene), som for eksempel, Martin Skauen, Andreas Tellefsen, Anne-Mette Hol, Trond Hugo Haugen, Ane Graff, Gardar Eide Einarsson, Jan Freuchen og Kim Hiorthøy. Det er kanskje også den unge generasjonen som i størst grad har omfavnet tegnemediet. En rekke mer etablerte kunstnere var også representert, slik som Bjarne Melgaard, Vanessa Baird, Ole Jørgen Ness, Mette Stausland og Leonard Rickhard. Til tross for forskjell i alder mente vi at alles bruk av tegning har/hadde høy aktualitet og relevans i forhold til å se på samtidskunstens utvikling.

Når et museum, i regi av en konservator eller kurator, produserer en utstilling over et gitt tema, legges det gjerne føringer for hva vedkommende syns er viktig eller antar. De samme antagelser er derfor (ofte) den historien produsenten ønsker at publikum skal ta inn over seg. Vi hadde derimot ingen ambisjoner om å peke på ulike tendenser eller retninger innenfor samtidstegning. For dét ligger kunsten vi viste for nært i tid, og feltet synes å gå i svært ulike retninger. Derfor ville det være et for ambisiøst prosjekt på nåværende tidspunkt å "tegne" ferdig kartet. Når det er sagt valgte vi likevel å presentere ulike tilnærminger til tegning med utgangspunkt i det formale, tekniske, konseptuelle og motivmessige.

Vi valgte å vise samtidskunstens tegnere uten et kunsthistorisk bakteppe. Vi gjorde det fordi vi, slik det ble sagt innledningsvis, registrerte og fortsatt konstaterer en oppblomstring blant utøvere med utgangspunkt i tegnemediet. Like viktig er den økende interessen tegnemediet vies av formidlere, gallerister og ikke minst publikum. Og her ligger det interessante spørsmål. Hvorfor velger så mange kunstnere tegning? Hvorfor, tilsynelatende, har tegning fått ny aktualitet i kunstinstitusjoner og blant kunstpublikummet?

Svarene er selvfølgelig mange, og forutsetningene er komplekse. Men skulle jeg svare for mitt eget vedkommende tror jeg det har sammenheng med hvordan den øvrige kunstscenen har utviklet seg de siste tiår. Et tiår der påkostede installasjoner og video er blitt viet stor oppmerksomhet. Kanskje er det slik at vi ønsker tegningen så velkommen fordi den representerer noe annet en den gigantomanien som tidvis har dominert. Kanskje er det slik av vi gleder oss over å stå foran en liten tegning fordi vi der så lett ser hva kunstneren har gjort, fordi målestokken og teknikken er fattbar. Kanskje har det noe med en romantisk tilnærming til kunsten å gjøre, fordi vi foran alle disse strekene får en følelse av å møte kunstneren, og ikke ingeniøren eller arkitekten.

Uansett beveggrunner håper jeg interessen for tegning er kommet for å bli. Ene og alene fordi samtidscenen blir mer komplett og kompleks.

MAI

Mai måned er som oftest en hektisk måned for alle som jobber med kunst. Sommerens aktiviteter skal forbredes og utstillinger skal landes. I tillegg kommer det alltid mye reising på denne tiden av året. Biennaler og kunstmesser. Jeg skal til Festspillutstilling i Bergen f.eks. Og ikke før mai er over bærer det avsted til både Danmark og Venezia i begynnelsen av juni. Det hele før ny utstilling åpner i slutten av måneden. For min del altså. Og så kommer høsten med all sin sjarm og forventning.

Å reise rundt og se kunst og andre kulturinstitusjoner er viktig, både for å bygge kompetanse og for å utvikle nettverk som i siste instans skal komme ditt publikum til gode. Å ha et internasjonalt perspektiv og aktivitet kan selvfølgelig for noen oppfattes som unødvendig ambisøst, men det er også berikende. Jeg mener i tillegg at det er nødvendig og viktig. Ikke bare gjelder det for kunst, men all kulturell utveksling. Det er en måte å skape forståelse for kulturelle ulikheter, men ikke minst likheter. For vi er en del av verden, den samme verden.

At kunstscenen er en del av verden merkes godt i disse finanskrisetider. Gallerier slås konkurs, prisene faller, og det er ikke like lett å være ung og håpefull lengre. I USA ser også flere museer seg nødt til å avhende verk fra samlingen for å finne midler til drift.

http://www.nj.com/news/index.ssf/2009/05/sale_of_museum_collection_to_a.html

Finanskrisen preger kunstscenen på en slik måte at det blir svært interessant å se hvilke satsninger kunstmuseene i Europa og USA fremover velger å foreta. Mange av de største musene er bygd opp rundt private samlinger. Dette er oftest solide, men også konservative samlinger bestående av verk som ikke i samme grad påvirkes av fallende priser som et yngre marked vil gjøre. Hvis disse deponeringene nå blir tatt ut, vil flere institusjoner begynne å vakle.

Kanskje vil det være slik at museene nå tvinges til å tenke igjennom på nytt hvordan de utfører sin samfunnsrolle, og for hvem denne rollen inntas. Derfor ser jeg med stor forventning på hvilke endringer som kan spores blant institusjonene og deres omgang med kunst og kunstnere, både levende og døde.

At det vil få konsekvenser er det ingen tvil om. I England har Serpentine Gallery måtte permitere medarbeidere, og Tate Modern har, i likhet med Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst, måtte redusere sin aktivitet noe grunnet sviktende økonomisk overskudd hos sine bidragsytere.

Det som blir interessant å obervere er hvor lenge disse endringene vil vare, evt om det vil medføre nye perpektiver på kunsthåndteringen. Vil de av økonomiske grunner måtte velge vekk det spektakulære og transportkrevende? Eller er det slik at kunstscenen våkner opp til en ny edruelighet som fordrer friske blikk på kunsten?

Og når vi snakker om verden: hva er egentlig CO2-regnskapet til en stor utstilling i New York, London, Berlin eller Paris? Vil vi som med mat, begynne å foretrekke kortreist kunst? Jeg bare lurer...