FOLKET MÅ TA SEG SAMMEN!

Innlegget stod på trykk i BT søndag 27. juni 2010

For noen måneder siden gjennomførte Bergen Kunstmuseum og Permanenten noen undersøkelser om hva folk som ble spurt på gaten visste om hva de ulike byggene i kunstgaten inneholdt. Resultatet var nedslående. Litt over 1 % kunne fortelle at det var museer for kunst og design. De som svarte riktig var turister … Museene har hovedansvaret for å gjøre museene kjent og synlig, og fremstå som interessante, relevante og inkluderende. Likevel tror jeg undersøkelsen også er symptomatisk på folkets mangel på interesse for kulturfeltet. For noen år siden gjennomførte Jostein Gripsrud sin andre store undersøkelse av kulturkunnskap blant studenter i Bergen. Det var også trist lesning. Den grunnleggende kulturkunnskap var blitt merkbar mindre. Husker jeg rett hadde 30 % av studentene aldri hørt om Picasso, 70 % visste ikke at Prosessen var skrevet av Kafka. Kunnskapsmangelen ser jeg som grunnleggende fravær av nysgjerrighet og en form for feilslått selvtilfredshet. Er vi som barn: vi vil ikke smake på noe nytt hvis vi ikke vet at vi liker det? Skal vi ha en ketsjupkultur uten klumper?

Det har vært tilløp til diskusjon omkring i hvilken grad Festspillene i Bergen er folkelig nok. Festspilldirektør Per Boye Hansen vil heller bruke ordet populær.. Jeg vil også at Kunstmuseene i Bergen skal fremstå som populære. I mitt hode betyr dét at noen synes at museene er interessante, vekker nysgjerrighet, at vi kommuniserer med omverdenen osv . Som festspilldirektøren villejeg ikke likt karakteristikken folkelig. . For meg betyr folkelig alminnelig og enkel, for kulturens vedkommende forutsigbar og kjedelig, altså mild smak og ingen klumper. Fiskeboller er godt, men det er ingen stor kulinarisk bragd. Derfor er forventningen om det folkelig så merkelig nettopp fordi de fleste andre spesialiserte felt i vår tid ikke har den samme forventningen.

Alle er enig om at mosjon er sunt. Altså moderat fysisk utfoldelse. Men mennesker har alltid likt å konkurrere og sette hverandre i stevne for å se hvem som er best. Idrett på dette nivået er ikke alltid like sunt, men beskrives likevel som toppidrett. Den norske offentlighet bruker store summer på idrettsanlegg, har ulike landslagssatsinger og forsøker å arrangere vinter-OL fra tid til annen. Og det er bra. Et av argumentene for denne satsingen er at toppidretten har sin forutsetning i bredden, men også at toppidretten er en motivasjon for bredden. Dermed er symbiosen åpenbar. Men innen idretten verdsettes betydningen av eliten like fullt. For elitens rolle er åpenbar: den er samlende, den skaper stolthet, den motiverer og peker på muligheter. Og ikke minst; den er en sterk bekreftelse på at vi som mennesker kan utvikle oss og bli stadig mer avanserte og sofistikerte, rent fysisk. Vår begeistring for den naturvitenskapelige utviklingen, det være seg Ipod, vaksiner, oppdagelsen av nye galakser, eller nye fartsrekorder for hybridbiler, vitner om det samme ønsket om at vi faktisk utvikler oss i skyggen av kriger, klimakrisen og smeltende poler.

Det er et fåtall som blir toppidrettsutøvere. Etter hvert faller mange i bredden fra. Slik er det også blant akademikere, musikere, kunstnere, skuespillere osv. Det er ikke alle som tenker eller skriver godt, er teknisk gode nok, er overbevisende eller peker på utenkte muligheter. En elitetenkning er ikke like akseptert når man ser på kulturen som i idretten. Men eliten innen kulturen må lov å være elite, de må lov å være topputøvere. Dette gjelder både for kunstnere og institusjoner. For løfter vi blikket litt fra dalbunnen så kan kulturen være en sterk bekreftelse på at vi som mennesker kan utvikle oss og bli stadig mer avanserte og sofistikerte¸ tenkende, visuelt, musikalsk osv. For noen handler kultur om nytelse og tidsfordriv. Jeg mener at kultur kan være utgangspunkt for mentale øvelser og en måte å trene våre sanser og vår evne til å reflektere rundt det vi erfarer av menneskelige uttrykksbehov. Det er trening for alt det andre som gjør oss til mennesker.

Nå kan vi alltids skylde eller forklare tilløpet til ketsjupkultur eller mangel på kulturell nysgjerrighet med skolens læreplan, sosial bakgrunn eller kulturens svake posisjon i det sosialdemokratiske Norge. Men vi kan ikke gi det kollektive ansvaret alene.Vi, som enkelt individer må også ta den forpliktelsen. Jeg mener at vi som individer har en plikt til å utfordre oss selv og ha et minimum av forståelse for det menneskelige liv, før og nå, fremmed og kjent, og dermed ha et fundament å stå på når vi skal orientere oss i verden. Jeg finner jeg det merkelig og alarmerende at nysgjerrigheten og kunnskapstørsten ikke er større. Hvordan kan vi konkurrere på tenkning når oljen forsvinner når vi ikke gidder trene? Det lover ikke godt. Akkurat derfor trenger man topputøvere innen kulturen som får lov å springe fortere, hoppe høyere og slik bidra til samfunnets egen tenkning, rundt seg selv og i seg selv. Så: Gi meg Tabasco!