HARDCORE

Så lenge jeg har vært direktør ved Sørlandets Kunstmuseum har museet ønsket å lage en større utstilling med norsk samtidstegning. Sommeren 2008 ble det en realitet. Det siste året før realiseringen var vårt argument at en slik utstilling kunne forsvares utfra den oppfatning om at det ser ut til at stadig flere kunstnere bruker tegning som medium, enten spesialisert eller som ett blant flere. Samtidig mente vi å påstå at kvantiteten støttes opp av et høyt kunstnerisk nivå.

Vi var fullt klar over at det finnes mange flere kunstnere som kunne vært representert i denne utstillingen. Men der hadde dessverre den praktiske virkeligheten innhentet oss. Like fullt mente vi at de kunstnerne vi hadde valgt ut, tilhører en kjerne når det gjelder aktualitet for den norske samtidstegningen.

De fleste av utstillerne befant seg i trettiårene (noen til og med i 20-årene), som for eksempel, Martin Skauen, Andreas Tellefsen, Anne-Mette Hol, Trond Hugo Haugen, Ane Graff, Gardar Eide Einarsson, Jan Freuchen og Kim Hiorthøy. Det er kanskje også den unge generasjonen som i størst grad har omfavnet tegnemediet. En rekke mer etablerte kunstnere var også representert, slik som Bjarne Melgaard, Vanessa Baird, Ole Jørgen Ness, Mette Stausland og Leonard Rickhard. Til tross for forskjell i alder mente vi at alles bruk av tegning har/hadde høy aktualitet og relevans i forhold til å se på samtidskunstens utvikling.

Når et museum, i regi av en konservator eller kurator, produserer en utstilling over et gitt tema, legges det gjerne føringer for hva vedkommende syns er viktig eller antar. De samme antagelser er derfor (ofte) den historien produsenten ønsker at publikum skal ta inn over seg. Vi hadde derimot ingen ambisjoner om å peke på ulike tendenser eller retninger innenfor samtidstegning. For dét ligger kunsten vi viste for nært i tid, og feltet synes å gå i svært ulike retninger. Derfor ville det være et for ambisiøst prosjekt på nåværende tidspunkt å "tegne" ferdig kartet. Når det er sagt valgte vi likevel å presentere ulike tilnærminger til tegning med utgangspunkt i det formale, tekniske, konseptuelle og motivmessige.

Vi valgte å vise samtidskunstens tegnere uten et kunsthistorisk bakteppe. Vi gjorde det fordi vi, slik det ble sagt innledningsvis, registrerte og fortsatt konstaterer en oppblomstring blant utøvere med utgangspunkt i tegnemediet. Like viktig er den økende interessen tegnemediet vies av formidlere, gallerister og ikke minst publikum. Og her ligger det interessante spørsmål. Hvorfor velger så mange kunstnere tegning? Hvorfor, tilsynelatende, har tegning fått ny aktualitet i kunstinstitusjoner og blant kunstpublikummet?

Svarene er selvfølgelig mange, og forutsetningene er komplekse. Men skulle jeg svare for mitt eget vedkommende tror jeg det har sammenheng med hvordan den øvrige kunstscenen har utviklet seg de siste tiår. Et tiår der påkostede installasjoner og video er blitt viet stor oppmerksomhet. Kanskje er det slik at vi ønsker tegningen så velkommen fordi den representerer noe annet en den gigantomanien som tidvis har dominert. Kanskje er det slik av vi gleder oss over å stå foran en liten tegning fordi vi der så lett ser hva kunstneren har gjort, fordi målestokken og teknikken er fattbar. Kanskje har det noe med en romantisk tilnærming til kunsten å gjøre, fordi vi foran alle disse strekene får en følelse av å møte kunstneren, og ikke ingeniøren eller arkitekten.

Uansett beveggrunner håper jeg interessen for tegning er kommet for å bli. Ene og alene fordi samtidscenen blir mer komplett og kompleks.

MAI

Mai måned er som oftest en hektisk måned for alle som jobber med kunst. Sommerens aktiviteter skal forbredes og utstillinger skal landes. I tillegg kommer det alltid mye reising på denne tiden av året. Biennaler og kunstmesser. Jeg skal til Festspillutstilling i Bergen f.eks. Og ikke før mai er over bærer det avsted til både Danmark og Venezia i begynnelsen av juni. Det hele før ny utstilling åpner i slutten av måneden. For min del altså. Og så kommer høsten med all sin sjarm og forventning.

Å reise rundt og se kunst og andre kulturinstitusjoner er viktig, både for å bygge kompetanse og for å utvikle nettverk som i siste instans skal komme ditt publikum til gode. Å ha et internasjonalt perspektiv og aktivitet kan selvfølgelig for noen oppfattes som unødvendig ambisøst, men det er også berikende. Jeg mener i tillegg at det er nødvendig og viktig. Ikke bare gjelder det for kunst, men all kulturell utveksling. Det er en måte å skape forståelse for kulturelle ulikheter, men ikke minst likheter. For vi er en del av verden, den samme verden.

At kunstscenen er en del av verden merkes godt i disse finanskrisetider. Gallerier slås konkurs, prisene faller, og det er ikke like lett å være ung og håpefull lengre. I USA ser også flere museer seg nødt til å avhende verk fra samlingen for å finne midler til drift.

http://www.nj.com/news/index.ssf/2009/05/sale_of_museum_collection_to_a.html

Finanskrisen preger kunstscenen på en slik måte at det blir svært interessant å se hvilke satsninger kunstmuseene i Europa og USA fremover velger å foreta. Mange av de største musene er bygd opp rundt private samlinger. Dette er oftest solide, men også konservative samlinger bestående av verk som ikke i samme grad påvirkes av fallende priser som et yngre marked vil gjøre. Hvis disse deponeringene nå blir tatt ut, vil flere institusjoner begynne å vakle.

Kanskje vil det være slik at museene nå tvinges til å tenke igjennom på nytt hvordan de utfører sin samfunnsrolle, og for hvem denne rollen inntas. Derfor ser jeg med stor forventning på hvilke endringer som kan spores blant institusjonene og deres omgang med kunst og kunstnere, både levende og døde.

At det vil få konsekvenser er det ingen tvil om. I England har Serpentine Gallery måtte permitere medarbeidere, og Tate Modern har, i likhet med Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst, måtte redusere sin aktivitet noe grunnet sviktende økonomisk overskudd hos sine bidragsytere.

Det som blir interessant å obervere er hvor lenge disse endringene vil vare, evt om det vil medføre nye perpektiver på kunsthåndteringen. Vil de av økonomiske grunner måtte velge vekk det spektakulære og transportkrevende? Eller er det slik at kunstscenen våkner opp til en ny edruelighet som fordrer friske blikk på kunsten?

Og når vi snakker om verden: hva er egentlig CO2-regnskapet til en stor utstilling i New York, London, Berlin eller Paris? Vil vi som med mat, begynne å foretrekke kortreist kunst? Jeg bare lurer...