MAI

Mai måned er som oftest en hektisk måned for alle som jobber med kunst. Sommerens aktiviteter skal forbredes og utstillinger skal landes. I tillegg kommer det alltid mye reising på denne tiden av året. Biennaler og kunstmesser. Jeg skal til Festspillutstilling i Bergen f.eks. Og ikke før mai er over bærer det avsted til både Danmark og Venezia i begynnelsen av juni. Det hele før ny utstilling åpner i slutten av måneden. For min del altså. Og så kommer høsten med all sin sjarm og forventning.

Å reise rundt og se kunst og andre kulturinstitusjoner er viktig, både for å bygge kompetanse og for å utvikle nettverk som i siste instans skal komme ditt publikum til gode. Å ha et internasjonalt perspektiv og aktivitet kan selvfølgelig for noen oppfattes som unødvendig ambisøst, men det er også berikende. Jeg mener i tillegg at det er nødvendig og viktig. Ikke bare gjelder det for kunst, men all kulturell utveksling. Det er en måte å skape forståelse for kulturelle ulikheter, men ikke minst likheter. For vi er en del av verden, den samme verden.

At kunstscenen er en del av verden merkes godt i disse finanskrisetider. Gallerier slås konkurs, prisene faller, og det er ikke like lett å være ung og håpefull lengre. I USA ser også flere museer seg nødt til å avhende verk fra samlingen for å finne midler til drift.

http://www.nj.com/news/index.ssf/2009/05/sale_of_museum_collection_to_a.html

Finanskrisen preger kunstscenen på en slik måte at det blir svært interessant å se hvilke satsninger kunstmuseene i Europa og USA fremover velger å foreta. Mange av de største musene er bygd opp rundt private samlinger. Dette er oftest solide, men også konservative samlinger bestående av verk som ikke i samme grad påvirkes av fallende priser som et yngre marked vil gjøre. Hvis disse deponeringene nå blir tatt ut, vil flere institusjoner begynne å vakle.

Kanskje vil det være slik at museene nå tvinges til å tenke igjennom på nytt hvordan de utfører sin samfunnsrolle, og for hvem denne rollen inntas. Derfor ser jeg med stor forventning på hvilke endringer som kan spores blant institusjonene og deres omgang med kunst og kunstnere, både levende og døde.

At det vil få konsekvenser er det ingen tvil om. I England har Serpentine Gallery måtte permitere medarbeidere, og Tate Modern har, i likhet med Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst, måtte redusere sin aktivitet noe grunnet sviktende økonomisk overskudd hos sine bidragsytere.

Det som blir interessant å obervere er hvor lenge disse endringene vil vare, evt om det vil medføre nye perpektiver på kunsthåndteringen. Vil de av økonomiske grunner måtte velge vekk det spektakulære og transportkrevende? Eller er det slik at kunstscenen våkner opp til en ny edruelighet som fordrer friske blikk på kunsten?

Og når vi snakker om verden: hva er egentlig CO2-regnskapet til en stor utstilling i New York, London, Berlin eller Paris? Vil vi som med mat, begynne å foretrekke kortreist kunst? Jeg bare lurer...