HARDCORE

Så lenge jeg har vært direktør ved Sørlandets Kunstmuseum har museet ønsket å lage en større utstilling med norsk samtidstegning. Sommeren 2008 ble det en realitet. Det siste året før realiseringen var vårt argument at en slik utstilling kunne forsvares utfra den oppfatning om at det ser ut til at stadig flere kunstnere bruker tegning som medium, enten spesialisert eller som ett blant flere. Samtidig mente vi å påstå at kvantiteten støttes opp av et høyt kunstnerisk nivå.

Vi var fullt klar over at det finnes mange flere kunstnere som kunne vært representert i denne utstillingen. Men der hadde dessverre den praktiske virkeligheten innhentet oss. Like fullt mente vi at de kunstnerne vi hadde valgt ut, tilhører en kjerne når det gjelder aktualitet for den norske samtidstegningen.

De fleste av utstillerne befant seg i trettiårene (noen til og med i 20-årene), som for eksempel, Martin Skauen, Andreas Tellefsen, Anne-Mette Hol, Trond Hugo Haugen, Ane Graff, Gardar Eide Einarsson, Jan Freuchen og Kim Hiorthøy. Det er kanskje også den unge generasjonen som i størst grad har omfavnet tegnemediet. En rekke mer etablerte kunstnere var også representert, slik som Bjarne Melgaard, Vanessa Baird, Ole Jørgen Ness, Mette Stausland og Leonard Rickhard. Til tross for forskjell i alder mente vi at alles bruk av tegning har/hadde høy aktualitet og relevans i forhold til å se på samtidskunstens utvikling.

Når et museum, i regi av en konservator eller kurator, produserer en utstilling over et gitt tema, legges det gjerne føringer for hva vedkommende syns er viktig eller antar. De samme antagelser er derfor (ofte) den historien produsenten ønsker at publikum skal ta inn over seg. Vi hadde derimot ingen ambisjoner om å peke på ulike tendenser eller retninger innenfor samtidstegning. For dét ligger kunsten vi viste for nært i tid, og feltet synes å gå i svært ulike retninger. Derfor ville det være et for ambisiøst prosjekt på nåværende tidspunkt å "tegne" ferdig kartet. Når det er sagt valgte vi likevel å presentere ulike tilnærminger til tegning med utgangspunkt i det formale, tekniske, konseptuelle og motivmessige.

Vi valgte å vise samtidskunstens tegnere uten et kunsthistorisk bakteppe. Vi gjorde det fordi vi, slik det ble sagt innledningsvis, registrerte og fortsatt konstaterer en oppblomstring blant utøvere med utgangspunkt i tegnemediet. Like viktig er den økende interessen tegnemediet vies av formidlere, gallerister og ikke minst publikum. Og her ligger det interessante spørsmål. Hvorfor velger så mange kunstnere tegning? Hvorfor, tilsynelatende, har tegning fått ny aktualitet i kunstinstitusjoner og blant kunstpublikummet?

Svarene er selvfølgelig mange, og forutsetningene er komplekse. Men skulle jeg svare for mitt eget vedkommende tror jeg det har sammenheng med hvordan den øvrige kunstscenen har utviklet seg de siste tiår. Et tiår der påkostede installasjoner og video er blitt viet stor oppmerksomhet. Kanskje er det slik at vi ønsker tegningen så velkommen fordi den representerer noe annet en den gigantomanien som tidvis har dominert. Kanskje er det slik av vi gleder oss over å stå foran en liten tegning fordi vi der så lett ser hva kunstneren har gjort, fordi målestokken og teknikken er fattbar. Kanskje har det noe med en romantisk tilnærming til kunsten å gjøre, fordi vi foran alle disse strekene får en følelse av å møte kunstneren, og ikke ingeniøren eller arkitekten.

Uansett beveggrunner håper jeg interessen for tegning er kommet for å bli. Ene og alene fordi samtidscenen blir mer komplett og kompleks.